The internet – disconnetcting people


I am considering to delete my Facebook profile.
It reduses my chances of human contact and its not allways good to know what everybody is doing at all times. Besides,haunts me day and night..
After I got my faceboook profile, my life has changed quite alot. At first it was really exciting actually. Suddenly I could find freinds I havent spoken with in years. All of my childhood friends where to find on this website.
Then I discovered that I could just type a persons name in and there would be a 70 percent chance that I would find that person in there. Then i could just send a friends- request and, if they accepted me ( witch they most likely would, because its high status to have as most freinds as possible on facebook), we would be friends forever. Oh what a glorious world!
«Now we can write long and deep filosophic messages to eachother all the time!» I thought to myself.
Unfortenatly thats not the way it works in this kind of friendships, I soon discovered.
This is how it works.
You find an old friend that you have been thinking about for many years but just haven´t been able too keep in contact with for some reasons.
«oh my good! Its really you! Its really great to se you again» you say.
Then you get an asnwer like; « same to you:) Im doing really great! Im having a succsessful life and thousands of really cool freinds. Just check out my pictures and see for yourself» she says. - more or less literaly.
Im cheking out her site and must agree on that.
I can only see cool people everyhere and she also looks fabulous in all the pictures. Besides it seems like she is having fun all the time! Now boring weekends or dirty socks anywhere.
I respond with showing of what a cool life I am having, by putting in all the flattering pictures of me and the ghaterings I´ve been too, on the site and getting as many friends I could find. It does not really matter if that involves people I have only spoken to or met once. It doesent really matter if we say «hello» to eachoter on the street or not. Heck. Its not even important if i really like them or not.
If I know the face I add them. And maybe I add some publisity-horny celebrities aswell. That looks great on my ratings!
«well, well» me and my beloved and truly missed old friend are thinking. -»now I know how she is doing» , and then we just move on to the next person on the list.
No one bothers to keep in touch and ask how somebody is doing unless they change anyting on their profile, because they already know, just by cheking out your fotos, friends and the messages you get. In fact, it is really important that you update your profile often, or else there is a high chance that you´ll be forgotten, because there is so many other peolpe that keeps up all of the attension.
This have started to become a real pain in the ass for me.
First of all, I waste alot of time just sneaking around in other peolpes socalled privacy. I go on line at least three times a day. Second; it actually seems that as soon as you get someone on your «friens- list» you automaticly are not as good friend as you used to bee. Naturally because you loose interest in eachoter. When you meet with them you really have nothing to talk about, because you think you already know everything. The mistery is gone.
It can alo be quite painful to sneak around on what the person you are in love with is doing. You see pictures of everything he is doing without you and how many wonderful woman surrounding him. I have actually given up love just because of this. That is too sad, because what you see in the pictures may not be the truth. I have actually got a few picures on my site showing of guys I have met on parties, that i dont even know. I just have their picture because they look pretty. Redicilous! I might have scared of some gyus my self..
The third reason is that its actually really exhausting beeing updatet about everyone all the time. Facebook have actually begun to haunt my dreams.
You know when you are in a state between awekeness and sleep? The toughts just keep drifting by it self. You are half dreaming. This state usually feels really, really good. Well, the last couple of days I have been experiencing that facebook have taken over this state of mind too. I have actually been believing that I was on line at this period of time. This, of course, have been waking me up.
«Enough is enough», I have been thinking. I will erase my profile and all the traces of me on the internet, and Im doing it tomorrow! It will be as easy as; « goodbye folks! Now Im leaving this substitute for life. If you want to keep in contakt with me, then speak with me in real life..»
I found out that cutting Facebook out is kind of like quitting to smoke. It is not as easy as it seems. Eventough, you know that your of life is going to get whole alot better if you quit, you just can´t make yourself to do it. You think you are going to miss out on so much fun!
Im still thinking; «to morrow- I´am going do it. I just have to check out if Sivert Høyem have accepted my friensrequest .. an if anybody commented on the fhotos I put out today.. after that; no more Facebook for me..»

Julegaver

I fjor ble en dyr jul for meg. Jeg tuller nok ikke når jeg sier at jeg brukte halve lønna mi på julegaver til kreti og pleti. Når man da regner med at jeg brukte en fjerdedel av den resterende lønna på å reise hjem til familien, så var det ikke mye penger igjen til havregryna som jeg måtte spise spise i januar.
Jeg innser nå at jeg skapte et problem for meg selv.
For det første har jeg skapt forventniger hos folk om at de kommer til å få gave av meg i år også. For det andre vil andre antakelig tenke på at de i år må kjøpe gave til meg. Da har jeg jo også laget et problem for dem også.
I det hele tatt syns jeg at julegaver stort sett er bare et helt meningsløst, stort problem.
I går sa min tante « Å, vi skulle fått råd til å kjøpe oss et fenalår til jul»
-»Neimen herregud da, det får vi da råd til» sier jeg.
«ja, men nå må vi tenke på alle julegavene da» sier hun.» « jeg må jo kjøpe til Gudrun, Berit, nabon, mine ti søskenbarn og barna deres. -Jula er jo for barna, ikke sant? Og så er det jo hun der moren til venninna til dattera mi da. Det kan jo tenkes at hun skulle finne på å komme innom med en flaske vin på lillejulaften slik hun gjorde i fjor. Det var jo såå pinlig! Jeg må nesten kjøpe to flasker vin henne i år siden hun ikke fikk noe i fjor..»
«Hm» tenkte jeg. For den prisen som de julegavene vil komme på hadde hun hatt råd til å kjøpe en hel sau og i tillegg kunne hun leid en kjøtthandler, eller kanskje Jamie Oliver, til å tilberede fenalåret i garasjen for oss.
I min familie får tilogmed bikkjene julegave av hverandre. Bikkjene gir også julegave til et hvert familiemedlem. Også er vi jo så heldig at vi får et x antall gaver av julenissen, skogsnissen, fjøsnissen og nissemor også. Uavhengig av om vi har vært snill eller ikke.
I Mai begynner noen og tenke « herrgud, nå er det snart jul igjen, nå må jeg begynne å tenke på julegaver.»
I september begynner jeg å bite negler. «Hvordan skal dette gå? Julegaver, Julegaver, jeg må få råd til Julegaver!»
«neste år skal jeg begynne tidlig» tenker jeg så. Det skjer jo aldri.
Når det jeg bare har stumper igjen til fingre tenker jeg» Den helsikes jula! Jeg hopper over den i år jeg»
På mange måter kunne det kanskje vært ganske miljøvennlig å hoppe over jula et år. Da slipper man å kaste et titall flasker billige dusjsåper som jeg har fylt opp skapene med et par år, helt til de et langt over «best før» datoen, av den enkle grunn at jebg ikke har hatt samvittighet til å kaste det før eller gitt det bort. Man kan jo ikke gi bort gaver man har fått hos andre.
På den andre siden kan det jo være lønnsomt å bare pakke den inn igjen å gi den videre neste år.
Jeg har faktisk opplevd å få en frukskål hos en venninne, den hadde en merkelapp på. Der sto det; «Til Jeanette, God Jul. Hilsen Mor og Far i Saltstraumen»
Jeg har hørt et ordtak som sier» du skal gi det du først tenkte å gi. Verken mer eller mindre».
Vel, da er det ennå godt at jeg ikke hadde tenkt å gi så mye i utgangspunktet.
I år tenkte jeg å gi bort noe som folk faktisk har bruk for.
Kanskje noen pakker kjøttdeig fra Coop eller en pose poteter. På den andre siden så kjøper folk flest det de har bruk for, selv.
Kanskje skal jeg kjøpe dem en måneds forbruk på dopapir, for det er det jo ingen som syns det er noe gøy å kjøpe selv..
Jeg kan jo alltid spørre dem hva de ønsker seg, og så kjøpe det.
»Det eneste jeg ønsker meg er en solskinnsdag» sier du.
Akkurat den kan bli litt vanskelig, men det vet jeg du kommer til å få en gang i løpet av året uansett.
«Ikke noe spesielt» sier du? -Værsågod.
«fred og ro» sier du? Ikke no problem. -her har du et årsabonnement på «fred og ro». Jeg slenger med et for neste år også, så slipper vi å tenke på det på en stund.

Fattige barn på Kolahalvøya


Kolahalvøya er den delen av Russland som grenser til Kirkenes i Norge.
Dette stedet er nabo med vårt land, men likevel er det få som vet særlig mye om det.
Det er rart å tenke på forskjellene fra Norge og et av våre naboland. Noen få mil over grensen mellom Norge og Russland lever familier i stor nød.
Jeg har selv vært på Kolahalvøya og sett forskjellene.

For å komme inn i Russland må man ha visum samt at man må en invitasjon fra noen som bor eller oppholder seg i russland. Man kan også reise med et reisebyrå som har avtale med Russland. Er man ikke invitert dit får man ikke komme inn.
Det er strenge grensekontroller flere steder over grensen.
Russland er generelt et svært lukket og hemmelighetsfullt land.

Forskjellen på rik og fattig er stor i Russland og i de små landsbyene skinner fattigdommen godt igjennom.
Det er som å komme inn i en annen verden når man møter den første bebyggelsen på Kolahalvøya. Fabrikkpiper, forurensning i luften, nedslitte blokker og masse løshunder overalt. Ser man nærmere ser man at menneskene her skiller seg ganske mye fra folk i Norge også. Mennesker med slitne ansikter går i gatene med ei flaske alkohol i handa. Barn helt ned i 9-10årsalderen står på gata og røyker. Dette er et vanlig syn på Kolahalvøya.



På vinteren kan temperaturene på Kolahalvøya gå ned til 25 minusgrader.
Vi som bor i nord vet at det er bitende kaldt. I Norge har de fleste nok av varme klær og isolerte hus som beskytter oss mot kulden. På Kolahalvøya lever mange i uisolerte hus med igjenspikrete vinduer. For å holde varmen fyrer noen opp bål inne i husene. Det er også vanlig at store familier på opptil 10 stykker lever sammen i en liten leilighet. 500 kr er ofte det en gjennomsnittlig familie har å leve på i måneden.

Hvordan har det blitt sånn?

Russland er en republikk med sterk presidentmakt.
Tidligere var det sovjetiske samfunnet basert på planøkonomi og kommunisme. Staten styrte handel og hadde kontroll over folks inntekt.
På 1980-tallet innførte sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov store økonomiske og politiske reformer, kjent som perestrojka og glasnost (omstrukturering og åpenhet)
Det gjorde at det ble mer rom for fri handel og privatisering.
I 1991 ble det tydelig at Gorbatsjovs økonomiske reformer ikke fungerte etter hensikten.
Prisene på varer steg og levestandarden sank. De politiske reformene var også mislykket. I løpet av 1991 gikk sovjetunionen i oppløsning.
Tiden etter sovjetunionens fall var preget av kaotisk privatisering og økonomisk kaos, BNP ble halvert på første halvdel av nittitallet, mens korrupsjon og organisert kriminalitet økte kraftig.


Dagens situasjon

Det er nå 17 år siden Sovjet falt fra hverandre, og samfunnet gikk fra strenge regler til kaos.
Befolkningen sliter med å føle tilhørighet til et felleskap og det felles verdigrunnlaget er veldig skjørt. Forvirringen er stor, og det lider barna under. Foreldrene har nok med sine egne problemer og mange klarer ikke ta hånd om barna.
Alkoholisme preger mer og mer de voksne, og arbeidsledigheten førte til dyp fattigdom. Barna mangler basale ting som klær, mat og varme. Disse barna er også ofte utsatt for overgrep og vold.
Å utøve vold mot barn i er forbudt ved lov i Russland, men er likevel et stort problem. Den russiske oppdragelsen er gammeldags. Tradisjonen tilsier at å være hard mot et barn vil gjøre det godt.
Enkelte undersøkelser tyder på at så mange som 60 prosent av russiske barn blir mishandlet eller neglisjert.
Mange av barna er oppgitt og har mistet håpet. De kopierer foreldrenes alkoholmisbruk og røykevaner fra de er ganske små. Fattigdommen gjør hverdagen tung og trist.
Generasjonen som vokser opp i restene av den tidligere Sovjetstaten har fått en tøff start på livet.
PÅ GATA I MURMANSK: 13-åringen på trappen er allerede på egen hånd. Et gatebarn i Murmansk. Sosialarbeider Lida Hritenenko snakker med gutten. Han sitter der mutt uten votter og varmt vintertøy i mange minusgrader. Som så mange andre har gutten behov for voksne som kan bedre hans livssituasjon. Møtet er kanskje en start. Flere hundre gatebarn i byen har fått hjelp gjennom det unike prosjektet som Redd Barna har bygget opp.

Det jobbes for å påvirke myndighetene til å innføre en domstol for mindreårige for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt i rettsvesenet. I tillegg jobbes det for at myndighetene skal øke fokuset på barns rettigheter, blant annet ved å jobbe for opprettelsen av barneombud.

Hva kan vi gjøre?
Flere organisasjoner blant annet Redd Barna og Kirkens Nødhjelp jobber for å bedre forholdene for barna på Kolahalvøya. De har blant annet flere suppekjøkken i flere av byene der de gir et varmt måltid noen dager i uken til 50- 70 av de mest vanskeligstilte barna. Organisasjonene har også krisesentre og jobber for å føre gatebarn tilbake til familiene sine og å gjøre familier i stand til å ta vare på barna. De vil sikre at barn får tilgang til skolegang og oppfølging og støtte til barn som er utsatt for overgrep.
Likevel når organisasjonene ut til alt for få fattige og vanskeligstilte. Avstandene er store på Kola og kommunikasjonen er dårlig.

Ønsker du å hjelpe kan du sjekke ut http://www.reddbarna.no/







Kilder: http://www.reddbarna.no/
http://www.wikipedia.no/

Bilder: http://www.gulesider.no/
http://www.reddbarna.no/
private bilder er også lagt til.